Det er i valgkampen referert uttalt av ordførerkandidat Sten Rino Bonsaksen (AP) og sittende ordfører Ivan Haugland (AP) at i Leirfjord har vi rent vann.

Det kan virke som at Arbeiderpartiet har levd seg inn i en slags virkelighet der Leirfjord er Leland og omegn.

Da er jo utsagnet deres sant.

Men om de virkelighetsorienterer seg er kommunens grenser langt utenfor Leland. Vi har en langstrakt kommune med levende bygder (enda i alle fall). Nettopp ute i grendene skjer det aller meste av verdiskaping i Leirfjord.

For å opprettholde den verdiskapingen burde også Leirfjord Arbeiderparti løfte blikket å føre en politikk som opprettholder gode tjenester også utenfor Leland. Så langt har de ikke vist vilje til det.

I Fagervika har innbyggerne vann i kranene. Men vannet bør ikke drikkes uten koking. Innbyggerne lever altså med et konstant kokepåbud. Dvs. at kommunen ikke leverer drikkevann. Dette rammer også bygdas grendehus som benyttes til større arrangementer og det rammer turistanlegg og næring i bygda. Vannet fra det kommunale vannverket i Fagervika har vært et tema i de siste åtte årene AP har styrt, men også tidligere.

Mens andre har rent vann og drikker vann fra kranen må vi i Fagervika kjøpe eller koke vann. Dette ble jeg først klar over for snart 13 år siden da vi etablerte oss i Fagervika med små barn å faktisk måtte koke vannet. Andre med svekket immunforsvar som har drukket vannet har vært innlagt på sykehus og svevet mellom liv og død grunnet bakterieinnholdet.

Det er gjort en nødreparasjon av lekkasjer i demningen. Men vedlikehold som rengjøring av kummen til vannforsyningen har ikke blitt gjort på lange tider. Nå er det så mye slam i vannet at vannledningen fylles med grums, å vannet i kranen er brunt. Sanitærutstyr i boliger forringes å slutter å virke for deretter å må erstattes.

Hvorfor ønsker ikke kommunen å levere rent vann i Fagervika?

I samme periode har kommunens politiske ledelse klart å prioritere forbedringer på hovedvannanlegget i kommunen med flere millioner, ja til og med fått bygget en reservevannledning, slik at det nå er to vannforsyninger i nettet på Leland og omegn. Vel og bra det for de som er tilknyttet denne vannforsyningen.

Men det hjelper lite i grendene når det å gjennomføre et skarve prosjekt på 400.000 kroner til forbedring av renseanlegg i Fagervika ikke prioriteres gjennomført. Er det slik at Fagervika og andre grender i Leirfjord ikke er viktig? Er dette et ledd i AP sin sentraliseringspolitikk der både folk og funksjoner skal flyttes til Leland?

Man ser jo også andre signaler på sentralisering der grendeskoler legges ned, attraktive boligfelt utenfor Leland ikke bygges infrastruktur frem til. Et attraktivt industriområde på Leines står uten tilfredsstillende vei og infrastruktur med nødvendig kapasitet. Det nytter da lite å si at man vil skape bolyst og næring. Næringslivet og nye innbyggere kommer til kommunen når det tilrettelegges. Tidligere budsjettpost for vei til industriområdet er tatt bort de siste årene når AP har styrt. Tilsvaret fra AP for å narre innbyggere og næringsliv til å tro at det er vilje til å skape næring utenfor sentrum er å kaste 200 000 kroner nyttesløst ut av vinduet for å gruse opp en tidligere anleggsvei som er totalt ubrukbar som adkomst til nysatsingen Helgelandsbrua Næringspark. En gruppering som nå viser de vil satse på næring i Leirfjord. Skal dem også bli offer for posisjonens narrespill?

All tungtransport går nå gjennom boområder på Leines der småbarnsfamilier etablerer seg. Det er ikke etablert gang og sykkelvei på Leines, slik at denne tungtransporten blir en stor risiko.

Så tilbake til vannet: Hvorfor har ikke noe blitt gjort?

Tilgang på rent vann er en menneskerett. Dette er så viktig at det er et av FN’s bærekraftmål.

Men en slik rett er ingenting verd hvis de som sitter på makten i kommunen ikke er i stand til å gjennomføre. Uten evne til å gjennomføre i henhold til det som er bestemt, er makt ubrukelig.

Skal vi se tilbake på valgkampen og publiserte leserinnlegg så langt, kommer nok AP tilbake med et tilsvar på dette ved å angripe meg eller skylde på andre. Istedenfor å svare ærlig for egen sentraliseringspolitikk.