I tiendeklasse ble jeg valgt til elevrådsleder på ungdomsskolen min. Jeg husker læreren min sa til meg «bare vent, om noen år er du ordfører i Alstahaug, Marit». Om han mente det eller ikke, kan jeg ikke svare på, men for meg ble det starten på reisen for å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. For det å bli elevrådsleder var ingen selvfølge for meg. Jeg var sjenert, ønsket på ingen måte å skille meg ut og jeg hadde ikke selvtilliten til å si «hei, dette vil jeg!». Jeg ønsket en plass i elevrådet i åttende- og niendeklasse også, men det var ikke før i tiende at jeg turte å si i klassen «jeg kan sikkert, om ingen andre vil», med svak og skjelvende stemme.

Så på årets kvinnedag vil jeg hedre, applaudere, ta av meg hatten og bøye meg i støvet for de damene, og mennene, som kjemper for rettferdighet og likestilling. De som tørr å si ifra. De som er fødte elevrådsledere og de som kanskje trenger litt mer tid.

Det er ikke til å stikke under en stol at året 2022, og for så vidt de to første månedene av 2023, har vært knallharde på flere måter. Krig i Europa, koronapandemi og naturkatastrofer ryster verden. Men det har også vært noen tunge år for kvinner og kvinners rettigheter, også i Norge, verdens rikeste land. Kvinner over hele landet brøler mot nedskjæringer, nedleggelser og sesongstengte føde- og gynekologiske avdelinger. Forskning på kvinnesykdommer blir nedprioritert. 1 av 5 norske kvinner oppgir å ha blitt voldtatt i en ny rapport fra Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Ifølge tall fra SSB (pr. november 2022) tjener kvinner i gjennomsnitt 87,9% av det menn gjør og tallene på sykemeldinger og oppsigelser fra kvinner som arbeider i kvinnedominerte yrker øker.

Det er med andre ord ikke så veldig kjekt å være kvinne om dagen. I tillegg får vi prakka på oss «oppmuntringer» fra tidligere statsministre, kommunedirektører og andre offentlig ansatte om at vi må føde flere barn for å få Norge AS til å gå rundt. Vel, så langt har jeg bidratt med to gutter og føler at jeg nok en gang har gjort det jeg har fått beskjed om.

Så er dette med at det å kombinere småbarn og arbeidsliv, eller barn og livet generelt, som kan vise seg å være en smule utfordrende. Min samboer og jeg fikk vårt første barn i juni 2020. Han er altså født under lockdown, og var mer eller mindre hele sitt første leveår uten en eneste sykedag. Men så kom dagen for barnehagestart. Den lille kroppen hadde ikke blitt utsatt for en eneste basselusk hele sitt første leveår, så dere kan jo tenke dere. Han var syk hele tiden! En stund føltes det som om vi var på hils med både legevakt og legekontor. Og vi var nok ikke de eneste. Heldigvis hadde regjeringen utvidet de såkalte «sykt barn dagene» fra 10 til 20 dager per foreldre, og enda godt var det!

Men så oppsto det et pussig lite fenomen. Min samboer, altså far til vårt felles barn, fikk til stadighet beskjeden «kan ikke mor være hjemme?» når han ga beskjed til arbeidsgiver om behovet for å være hjemme. Hans respons var «hun har allerede vært hjemme i tre dager denne uka, nå er det faktisk min tur». Vi kjente på en forventing fra arbeidsgiver om at dette var mitt ansvar, som kvinne og som mor, å ta vare på vår syke gutt. Samtidig var og er det utfordrende for en arbeidende kvinne og til stadighet måtte ta ut «sykt barn dagene». Følelsen av å henge etter og ikke kunne ha kontinuitet i arbeidet er tungt og krevende. Barnet er viktigst, men som kvinne er det å være borte fra jobb for å ta vare på barn utfordrende med tanke på alle de gammeldagse holdningene som fortsatt finnes der ute. Å ha verv og andre fritidsinteresser må også vike for syke barn og det er slik det bør være. Men da bør en kunne forvente at arbeidslivet, politikken og organisasjoner tilrettelegger slik at kvinner med barn kan delta på lik linje som alle andre - spesielt når det er de samme som roper så høyt om at kvinner må føde flere barn. Dette krever evne til å tilpasse seg og å tenke annerledes. Det er bra både for likestillingen og for utviklingen av samfunnet.

Så, tilbake til min gamle ungdomsskolelærers ord som stadig dukker opp i pannebrasken min, spesielt de gangene jeg er i tvil. For han så muligens noe i meg da som jeg ikke klarte å se selv. Om det handler om å bli ordfører en dag, det får tiden vise. Ofte mangler jeg selvtilliten jeg hadde da jeg sa ja til å ikke bare være en del av elevrådet, men også leder av det. Denne mangelen på selvtillit sliter jeg med på mange områder fremdeles, og det si ifra er fremdeles noe av det skumleste jeg gjør. Å ha en mening, eller sette spørsmål ved saker og ting er utfordrende. Jeg kan ligge våken i ukevis om jeg har sagt noe jeg tror andre oppfatter på «feil måte». Men jeg blir bitte litt tøffere for hver dag. Og om noen så det i meg i tiendeklasse, da jeg var 14-15 år, så håper jeg at jeg en dag kan se det selv. Om det er nå som 27 åring, eller senere, det vet jeg heller ikke. Det jeg vet er at jeg har en haug med fantastiske, stolte og inspirerende kvinner å se opp til. Der jeg sier «jeg kan sikkert», sier de «jeg vil!» og «jeg skal!». Og jeg gleder meg til jeg en dag kommer dit...

Gratulerer med dagen!

Marit Igelbu Wiig

2. kandidat Alstahaug SV, guttemamma og tidligere elevrådsleder