Leder Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fra 1. juli reduseres postombæringa til annenhver dag. Den ene uka bæres det ut post tre dager i uka, den andre uka to dager. Digitalisering og fallende brevvolum brukes som forklaring på Postens kraftige reduksjon. Det er beviselig riktig. Men endringene rammer først og fremst distriktene og vil være et nytt argument for økt sentralisering. Det er på høy tid å spørre seg om vi faktisk ønsker å bygge hele landet, eller om utvikling og vekst kun er en sak for bynære strøk.
Posten er heleid av staten. Selskapet har vært en garantist for at befolkningen i hele landet skal få brev, pakker og aviser daglig, og på den måten representert et helt nødvendig servicetilbud. Det hevdes hardnakket fra regjeringen at nærmest hundre prosent av landets befolkning har nettilgang og derfor kan få det vesentligste av post digitalt. Det er i beste fall en misforståelse. I verste fall er det en bevist omskriving av sannheten for å øke tempoet i sentraliseringen. For hvem vil klore seg fast på landsbygda når det meste av selvfølgelige tilbud i et moderne samfunn er både dyrere og dårligere enn tilbudet innbyggerne i byene har? Så skal vi i rettferdighetens navn legge til at den nye postloven innføres etter at et stortingsflertall sa ja til den. Vel vitende om at det vil være en ny alen til avfolking og sentralisering, og en demontering av den norske samfunnsmodellen.
Postens kutt i postombæringa kan ikke sees isolert. Konsekvensene må vurderes i lys av andre endringer som i sum forringer tilbudet i distriktene og som setter den norske modellen, der bosetting i hele landet har vært en politisk prioritet, under sterkt press. Når butikken forsvinner, skolen legges ned, bygdefolket står med dårlig eller ingen internettforbindelse, bussforbindelsene reduseres kraftig og tjenestetilbudet for øvrig bygges ned, hva står man da igjen med? Vi kan godt legge til at ikke en ubetydelig del av verdiskapingen her til lands skjer i distriktene. Der folk går mann av huset for å legge fiberkabel på dugnad eller utbedre veien. Heng opp en plakat på Grünerløkka i Oslo og inviter til dugnad for å fylle asfalt i en hullete gate. Ikke en kjeft møter opp. Det er ikke vår, men kommunen sin jobb, er svaret.
Nærmere 90 av Helgelendingens abonnenter vil ikke få papiravisen på utgiverdagen etter at Posten kutter i postombæringa. Om lag 6.500 abonnenter på Amedias lokalaviser landet rundt får ikke sin avis som før. Den kan jo leses digitalt, er svaret fra politikerne. Hvor virkelighetsfjern går det egentlig an å være? Hvem vil lese avis på en pc eller på et nettbrett med en nettdekning som gjør det tilnærmet umulig å laste ned lokalavisen digitalt? Og ingen kan lese avisen på mobiltelefonen når det mangler dekning. Å leve og bo uten lokalavisen er en demokratisk utfordring. Men det er tydeligvis av underordnet betydning i den store sammenheng.
Postens kutt i ombæringa gjennomføres for å bedre selskapets økonomi. Isolert sett er det forståelig. Men det er umulig å bygge gode samfunn ved å vurdere de ulike tjenestene isolert. Det er summen av tilbud som legger grunnlaget for livskraftige og levedyktige samfunn i hele landet. Her har politikerne sviktet sin oppgave.