På veien til det fremtidige Helgelandssykehuset har vi passert noen milepæler. Spørsmålet om hvor hovedsykehuset skal ligge er i ferd med å bli besvart, og etter hvert skal også kreftkirurgien landes. Mange har naturligvis sterke meninger om dette, og synspunktene er stort sett strengt geografisk forankret – også det helt naturlig.

Strukturen som er valgt, er altså ikke to likeverdige sykehus, men ett sykehus fordelt på to lokasjoner. Dette betyr at det vil være en del tjenester som bare vil finnes på det ene av sykehusene. Dermed vil folk over hele Helgeland måtte reise – enten til Mo i Rana eller til Sandnessjøen – for å få løst enkelte oppgaver. Jeg vil oppfordre folk til å tenke seg om en ekstra gang før de erklærer at de aldri skal dra til sykehus A eller B. For det er det samme sykehuset, det er bare to forskjellige lokasjoner. Snakker du ned sykehus A, så snakker du ned ditt eget sykehus.

Selv i dag er det ikke slik at alle sykehusene gjør det samme, så en funksjonsfordeling har vi helgelendinger vært vant med i veldig mange år. Jeg tror dette skal gå bra.

Den faglige tilrådningen var imidlertid ikke ett sykehus på to lokasjoner, eller to likeverdige sykehus. Den var ett stort akuttsykehus. Begrunnelsen for dette var at man på denne måten ville sikre Helgeland et best mulig helsetilbud. En vesentlig bieffekt av en slik struktur er naturligvis at den legger mindre press på bemanningen, noe som kommer til å bli en enorm utfordring for det fremtidige Helgelandssykehuset, slik den er det i helseforetak over hele landet. Den faglige tilrådningen ble imidlertid forkastet til fordel for det vi må kunne kalle en politisk tilrådning. Det var ikke politisk spiselig med ett stort akuttsykehus på Helgeland, og det er derfor vi har politikere som tar beslutninger. De kan vekte inn faktorer som ikke rene faginstanser har i sitt mandat at de skal ta hensyn til. Et annet godt eksempel er Campus Nesna. Styret i Nord Universitet la ned, men beslutningen viste seg å være umulig å fordøye politisk. Nå må de i stedet finne løsninger som korresponderer med den politiske viljen.

Når det politisk er bestemt at vi skal ha ett sykehus fordelt på to lokasjoner, er det helt avgjørende at det legges til rette for en struktur som klarer å realisere dette vedtaket. Det betyr i klartekst at det må etableres to sykehuslokasjoner som begge er bærekraftige inn i all overskuelig fremtid. Altså må begge lokasjonene ha tilstrekkelig aktivitet til at de klarer å rekruttere fagfolk, og sette disse i stand til å gi oss helgelendinger en så god helsetjeneste som vi fortjener.

I forlengelsen av dette er det to viktige disipliner som må fordeles slik at det kommer hele Helgelandssykehuset – og dermed hele Helgeland – til gode. Den ene er ortopedien. Denne er det allerede besluttet at skal foregå ved sykehuset på Mo i Rana. Jeg tror at Ranas politikere var forberedt på kamp om denne, men det slapp de – og det er jeg glad for. Det er imidlertid helt klart at det forberedes en alvorlig batalje om den andre viktige kirurgiske disiplinen, nemlig bløtdelskirurgi, som gjerne omtales som tarmkreftkirurgi. Dette er noe man har drevet med ved begge sykehusene, og det fins fagfolk ved begge sykehusene. Men i fremtiden kommer den til å foregå kun ved en av lokasjonene.

Skal vedtaket om ett sykehus ved to lokasjoner, «Norges beste lokalsykehus», stå seg inn i fremtiden, er det kun mulig ved å legge denne kirurgiske disiplinen til hovedsykehuset i Sandnessjøen. Den vil gi et avgjørende bidrag til rekruttering, faglig utvikling og sørge for aktivitet som er helt nødvendig, og dette er forhold som allerede ivaretas ved lokasjonen i Mo i Rana siden de har ortopedien. Ettersom det skal være både medisinsk og kirurgisk akuttfunksjon ved begge lokasjonene er dette alfa og omega.

Argumentene som brukes mot dette resonnementet har jeg selvfølgelig sett. Det pekes på håndplukket statistikk for enkelte foregående år, noe som er en tvilsom øvelse all den tid referansegrunnlaget er så lite som det er, og man glemmer også med dette at beslutningen handler om sykehustjenestene de neste 40–50 årene. Den mest interessante innvendingen er dog at man ikke må la det gå politikk i denne beslutningen. Altså innser man at det politisk kun finnes ett svar på dette spørsmålet, men mener at det medisinsk vil være best om man styrker den ene lokasjonen mest mulig, på bekostning av den andre. Til dette er det å si at beslutningen sluttet å være medisinsk da helseministeren, politikeren Bent Høie, traff sitt vedtak. Det er derfor helt åpenbart at det må treffes beslutninger som understøtter det politiske valget om sykehusstruktur.

De som har lest enkelte av mine innlegg tidligere, vet at jeg ikke omtaler denne saken uten at jeg samtidig skryter av vakre, fabelaktige Helgeland. Og mitt Helgeland inneholder nydelige mennesker i fire byer, til sammen regionsentre i snaue halvparten av fylkets kommuner, og den mest praktfulle kystlinjen i hele verden. Vi trenger alle hverandre, og det er ikke oss selv vi må slåss mot. Skal vi skape fremtidens Helgeland, med stor industrivekst i Rana og Vefsn, enorm utvikling i reiseliv, havvind, hydrogen og ikke minst en formidabel verdiskaping på kysten i form av havbruk, så må vi tørre å stå samlet og hjelpe frem hverandre. I det bildet skal vi ha vi ett Helgelandssykehus på to knallsterke og fremtidsrettede lokasjoner som har rikelig bærekraft inn i all overskuelig fremtid.