Hele denne tragiske saken snus helt om til å dreie seg om en inkompetent fagmedisinsk sjef og direktør som ikke har tillit hos legene og som må sparkes på dagen.

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Da helseminister Bent Høie gjorde sitt endelige vedtak om lokalisering av sykehus i sykehusprosessen på Helgeland 27. januar 2020 gikk flagget til topps rundt omkring i Sandnessjøen. Endelig fikk sandnessjøværingene omsider den søte hevnen over Mo i Rana som «snøt dem for hovedsykehuset på Helgeland i 1997».

Nå skal «hovedsykehuset» en gang for alle bygges på den «rette» siden av Korgfjellet. Og dette blir bare større og større etter hvert. Foruten at det skal være både ledelse og administrasjon der har sykehusmiljøet i Alstahaug en våt drøm om å redusere /bygge ned sykehuset i Mo i Rana til et absolutt minimum så funksjonene der kan flyttes dit.

For disse i Alstahaug er fremdeles ettsykehusmodellen med ett og bare ett sykehus plassert «sentralt på Helgeland» det som det arbeides for med full energi. Selv om dette ikke er helseministerens vedtak. Helgeland har også etter hvert fått alliansen med 11 ordførere, eller overhelseministre i regionen fra sør for Korgfjellet. Som selv har gitt seg selv et eget mandat i sykehussaken som ingen andre har gitt dem. Dette er å overvåke prosessen så denne blir til det beste for innbyggerne i deres egne hjemkommuner. Rent demografisk er dette knapt halve Helgeland.

Lokalpolitikk her i tillegg, altså.

I sykehuskrigen mot Rana (og etter hvert også Helgelandssykehuset) har sykehusmiljøet i Alstahaug ikke styrt unna noen virkemidler for å sørge for at hovedsykehuset i helgelandsregionen blir liggende der i kommunen og ingen andre steder på Helgeland. I denne krigen uten kjærlighet er alt tillatt.

Helse og pasienter som førsteprioritet for sykehusmiljøet i Alstahaug har for lenge siden har gått over fra dette og til å handle om lokalpolitikk og sykehusaksjonisme. Dette har i årevis ført en skitten undergraving av sykehusprosessen på Helgeland mot Rana og Helgelandssykehuset. Noen av de verste eksemplene på dette er tarmkreftsaken, lokaliseringsdebatten, svertekampanjer mot direktør, medisinsk fagsjef, administrasjon og varslersakene.

Målsettingen til sykehus og sykehusaksjonistmiljøene i sørdelen er å politisere hele den helsefaglige sykehusprosessen på Helgeland. Overhelseministrene sender bekymringsbrev til Helgelandssykehuset, Helse nord eller til helseministeren. Av og til alle disse på en gang. Sykehusansatte i Sandnessjøen kommer med kraftige protester, også offentlig, mot direktør, medisinfaglig sjef og mot administrasjonen i Helgelandssykehuset.

Illojale ansatte

Disse er rett og slett illojale mot sin egen arbeidsgiver. Her forekommer også grov og usaklig sverting og personangrep mot disse. Denne utviklingen har gradvis eskalert etter framleggingen av ressursgruppens første foreløpige rapport i 2018 og foregår enda til dags dato. Dette inkluderer usanne påstander og til dels rene konspirasjoner.

En topp ble nådd da overhelseministrene på Helgeland sendte et brev der navngitte personer i Helgelandssykehusets administrasjon ble sjikanert og anklaget for ren korrupsjon og for i virkeligheten å styre hele sykehusprosessen. Ambisjonen og målet med dette skriftlige oppropet var i all hovedsak å få direktøren i Helgelandssykehuset fjernet.

Foreløpig siste kapittel er den famøse opptreden fra sykehusmiljøet angående tarmkreftoperasjonene i Sandnessjøen. Igjen kreves direktørens hode på et fat. Dessuten har den fagmedisinske sjefen nå heller ikke tillit hos disse og det kreves nå at det må koples inn eksterne krefter for å vurdere denne saken.

Målet med «opprøret» er nok her å få fjernet den medisinske fagsjefen i Helgelandssykehuset fra sin stilling, i tillegg til direktøren i helseforetaket som heller ikke lenger har tillit. Disse arbeider bare «mot dem» i denne saken og i hele sykehusprosessen etter tankegangen deres her.

I stedet for å vise vanlig ydmykhet og være åpen for at det kan ha skjedd medisinske feil ved sykehuset i Sandnessjøen som i verste fall kan ha medført dødsfall for pasienter gås det i her rett i skyttergraven. Hele denne tragiske saken snus helt om til å dreie seg om en inkompetent fagmedisinsk sjef og direktør som ikke har tillit hos legene og som må sparkes på dagen.

Sak og fakta

Sykehusmiljøet i Sandnessjøen har et stort ledelsesproblem. Hvis noen i ledelsen eller i administrasjonen i Helgelandssykehuset ikke danser etter deres etter hvert litt ustemte pipe så kreves det umiddelbar avgang på grått papir. Mentaliteten er denne: «Hvis de ikke gjør som vi sier må de sparkes!»

Det er «dem» mot «oss». Og «dem» her er ledelse og administrasjon i helseforetaket Helgelandssykehuset. Og til syvende og sist blir dette også innbyggerne i hele norddelen av helgelandsregionen.

Aller helst så de at de selv fikk utpeke «sine egne folk» til stillinger i ledelse og administrasjon i Helgelandssykehuset. Dette vil si personer med «rette postadresser» og «rette meninger». En slik ledelse er det som gjerne kalles for situasjonsbestemt ledelse.

Bare så det er sagt: Sykehusmiljøet i Sandnessjøen kjemper for sitt eget sykehus. Som også Mo i Rana gjør dette for sitt sykehus. Men det er en vesentlig forskjell i måten kampen har vært ført og føres på: Rana har valgt å opptre med saklighet og profesjonalitet gjennom sykehusprosessen. Å holdt seg til sak og fakta.

Som den eneste kommunen i regionen har de konsekvent holdt seg til saksliste og kjøreplan. Miljøet i Sandnessjøen har derimot kjørt et løp mot Rana og Helgelandssykehuset med inkludert sverting og konspirasjoner mot direktøren, medisinsk fagsjef og administrasjonen i helseforetaket.

Sagt på en litt annen måte: Disse har rett og slett gjort den store tabben å velge feil strategi som framgangsmåte i sykehusprosessen

Spiker i kiste

For hva har miljøet i Sandnessjøen strengt tatt oppnådd med alle sine mange krumspring og ufine kamper mot Rana og etter hvert også Helgelandssykehuset gjennom nesten tre tiår?

Egentlig bare én ting: Å diskreditere sine egne leger og sitt eget sykehus. Tilliten spesielt til noen leger der og til hele sykehuset er nå langt på vei totalt ødelagt hos de fleste av innbyggerne på Helgeland. At mennesker blir i tvil på grunn av alle ukulturene som har foregått der og som etter hvert avdekkes er ikke rart.

Folk flest tør ikke å dra til et slikt sykehus.

Både sykehuset og sykehusmiljøet i Sandnessjøen er såpass lite at det er ganske sårbart hvis det inntreffer større strukturendringer. Som også Alstahaug kommune er det. Hvis sykehuset faller mister kommunen sin desidert største arbeidsplass. Skulle all tarmkreftkirurgi i framtiden bli lagt til sykehuset i Mo i Rana vil dette være én kraftig spiker i kisten for eksistensen til sykehuset. I aller verste fall kan hele sykehuset forsvinne.

Noe «hovedsykehus» i en helseregion som vil få et pasientgrunnlag på ca. 15.000 er ikke liv laga. Dette er bare en dårlig vits. I hvert fall når det nye DMS i Brønnøysund er i drift, i tillegg blir det kanskje et DMS i Mosjøen. En slik geografisk «funksjonsfordeling» mellom sykehus i en helseregion har heller aldri før vært vedtatt i Norge siden helseforetaksloven ble innført.

Feil strategi

Hvis i tillegg Helgelandssykehuset kjøper det gamle sykehjemmet på Selfors ved sykehuset i Mo i Rana vil dette bli en ytterligere svekkelse av sykehuset i Sandnessjøen. Mens sykehuset i Mo i Rana tilsvarende styrker sine funksjoner. Etter helseministerens vedtak skal da også sykehuset i Mo i Rana «videreutvikles». Ikke legges ned, som overhelseministrene på Helgeland arbeidet for i lokaliseringsprosessen.

Her ser vi en negativ konsekvens ved å ha valgt feil strategi som utgangspunkt for en sykehuskamp. Et sykehusmiljø som er så svakt og sårbart som det i Sandnessjøener har gjort veldig lite klokt i å velge konfrontasjon i stedet for samarbeid. Dette vil i lengden kun tape på dette.

Konsekvensen blir en tapt tillit hos store deler av innbyggerne på Helgeland – norddelen i regionen. Her er det også høyst betimelig å minne om det gamle ordtaket som sier at hovmod står for fall.

Ett eller to nye DMS i helgelandsregionen vil altså komme. Hvis Rana og Nord-Helgeland også velger bort sykehuset i Sandnessjøen for sykehus i Bodø eller i Tromsø er løpet kjørt. Konsekvensen av å ha gått for konfrontasjonslinjen i stedet for samarbeidslinjen i sykehusprosessen vil bli et tapt sykehus i egen kommune.

En eventuell pasientflukt fra Rana og Nord-Helgeland vil nok være mye verre på lang sikt her enn om alle tarmkreftoperasjonene i Helgelandssykehuset i framtiden skulle bli samlet i Mo i Rana.

Svertekampanjer

Disse spesifikke saksforholdene som er beskrevet her krever for de fleste av oss ikke all verden av kunnskap om og innsikt i helse og sykehus for å lett å kunne tenke seg gangen og logikken i. Men sykehusmiljøet i Sandnessjøen er tydeligvis helt ute av stand til å selv evne å gjøre det. Årsaken (e) til dette må vi eventuelt tenke oss til selv.

Illojale leger ved HSYK Sandnessjøen er nå ute med svertekampanjer mot både sin egen direktør og medisinsk fagsjef i HSYK. Helse nord ved administrerende direktør Cecilie Daae og styreleder Renate Larsen har vist seg å være klart partiske underveis i prosessen. Hvor mye lenger kan de fortsette med dette?

Selv en sykehusprosess/krig på Helgeland er en gang over. Den endelige utgangen her blir sannsynligvis at denne klapper sammen for fullt i overskuelig framtid. Hele saken vil til slutt ende opp i rettsvesenet. Årsaken til og skylden for dette ligger da hos hærmennene (og kvinnene) på Sør-Indre-Helgeland.

Og da er også det eneste vi står tilbake med som realistisk gjennomførbart som ny framtidig sykehusmodell i helgelandsregionen ressursgruppens rapport med sin konklusjon.

Artikkeltags