Gå til sidens hovedinnhold

Leif Henning (34) ble hentet av barnevernet: – Man kan elske et barn like høyt som om det skulle vært sitt eget

Nå ønsker han å fortelle sin historie slik at han kan hjelpe andre. – Dersom noen der ute sitter og vurderer om de vil bli fosterhjem. Ring Bufetat, eller ring meg, sier Leif Henning Welde Grønli.

Leif Henning Welde Grønli sitter på stolen i andre etasje hos Frk. Lovise i Sandnessjøen. Han ønsker å dele sin historie om da han ble tatt av barnevernet da han var ni måneder gammel, og plassert i fosterhjem på Søvik i Alstahaug kommune.

En radikal forandring som ville, og har endret Leif Hennings liv. Selv er han takknemlig for nettopp det.

Han løfter opp den blå kaffekoppen. Drikker en slurk før han begynner på sin historie.

– Jeg er et fosterbarn. Nå er jeg 34 år og jeg kom til min fosterfamilie da jeg var ni måneder gammel. Jeg har levd der nesten hele livet, og jeg kan ikke tenke meg en bedre eller tryggere plass å vokse opp, sier han og fortsetter:

– Jeg har vært utrolig heldig, og jeg har ikke ord nok til å beskrive hva fosterforeldrene mine betyr for meg. Jeg kaller dem mamma og pappa. Jeg kaller mine biologiske foreldre for moren og faren min.

Åpnet hjemmet

I fosterhjemmet vokste Leif Henning opp med en to år eldre storebror. Noen få år senere fikk de en fostersøster. Det ble aldri gjort forskjell på noen av barna i hjemmet.

– Mamma og pappa har alltid vært åpen om at jeg er et fosterbarn, men jeg har aldri følt meg som noe annet enn deres biologiske barn. De har aldri gjort noen forskjell på oss barna, og så har jeg vært så heldig at jeg har vokst opp sammen med verdens beste bror og søster.

– Mamma og pappa åpnet opp hjemmet sitt med masse kjærlighet, og lot meg få vokse opp på verdens tryggeste sted. På Søvik har det alltid vært trygt og godt å være, både for meg og alle vennene mine, smiler Leif Henning.

Kreftsykdom

Fra fosterfamilien Sigsten og Lisbeth Johansson sin side ble det klart fra starten at de ønsket å bevare kontakten med Leif Hennings biologiske familie. I over 30 år har kontakten vært der, og er der fortsatt. Det er Leif Henning er svært takknemlig for.

– Dette var viktig for dem, og jeg har møtt mine biologiske foreldre mange ganger i oppveksten. Da SIL spilte fotballkamper i Brønnøysund så jeg alltid at faren min sto på sidelinja og fulgte med. Det var veldig gledelig. Moren min tar ikke så ofte direkte kontakt med meg, men hun ringer mamma og pappa jevnlig, så jeg vet at hun er stolt av meg. Jeg har også en biologisk søster. Hun vokste også opp i fosterhjem. Vi vet av hverandre, sier han.

Kort tid etter at Leif Henning fylte 30 år kom beskjeden om at hans biologiske far hadde fått kreft og var alvorlig syk.

– Han hadde vært syk lenge uten å gå til legen. Da han endelig kom seg dit var det for sent. Sykdommen kunne ikke stoppes. Jeg dro på besøk på sykehjemmet der han lå på sitt siste, og jeg fikk tatt farvel. Han var veldig flink til å male, og jeg fikk med meg noen av hans malerier. Dette er minner som jeg tar med meg videre, sier han.

Takknemlig

Om hvorfor han ble plassert bort er detaljer han ikke ønsker å gå inn på.

– Jeg vet litt, og jeg vet også at jeg har innsynsrett i mine dokumentmapper. Men jeg har ikke hatt behov for å ta det skrittet. Jeg vet at både min mor og min far hadde sine utfordringer, sier han og fortsetter:

– Alle har vi hørt eller lest om de negative sidene ved barnevernet. Men vi får som regel aldri høre om de gode historiene. Jeg synes det er på tide. For selv er jeg utrolig takknemlig for at barnevernet hentet meg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for dem.

En viktig brikke

Videre sier han at han har blitt fulgt opp av barnevernet siden dag en, og at dette har for han og fosterfamilie utelukkende vært positivt.

– Sammen med mamma og pappa har de alltid vært en viktig brikke i livet mitt. Jeg har vært med på alle avgjørelser som er tatt. Og jeg er veldig glad for at jeg i dag kan si at jeg har hatt kontakt med min biologiske familie hele livet. ,

Leif Henning er utdannet førskolelærer, med videreutdanning som miljøterapeut. Det er ikke tilfeldig.

– Jeg har alltid ønsket å jobbe med mennesker og jeg finner jobben min i flyktningtjenesten som veldig givende. Jeg er nok litt farget i utdanningsvei av at mamma er førskolelærer og pappa er lærer, smiler han.

Må ikke svartmales

Han har forståelse for at det kan virke skremmende å tenke at man skal ta imot et fosterbarn.

– Jeg tror nok mange synes det er litt skummelt, og at det kanskje krever mye å ta imot et fosterbarn. Men vi må på ingen måte svartmale det. Om du vurderer å ta på deg den rollen, så har du kommet langt. Kontakt Bufetat eller kontakt meg. Så får du svar på de spørsmålene man måtte ha. Kanskje kan din familie hjelpe barn som trenger det. Det er derfor vi har barnevernet. Disse barna er vår framtid.

– Kunne du selv tenkt deg til å stille opp som fosterhjem?

– Absolutt. Jeg har ikke barn selv enda, men jeg har selv erfart at man kan elske et barn like høyt som om det skulle vært sitt eget. Og takket være mamma og pappa som snudde noe negativt om til noe positivt, så er jeg stolt av den jeg er og hvor jeg kommer fra, smiler Leif Henning Welde Grønli.

Les også

Fylkesmannen reagerte. – Barn i fosterhjem ble ikke blitt fulgt godt nok opp av barnevernet

Les også

Sykehuset fryktet omgangssyke og ba Kathrin bli hjemme: – Ble fratatt drømmen min om å bli mamma, og Wiljar fikk aldri vokse opp

Les også

Roger fikk motorsaga rett i foten og hadde glemt mobilen hjemme: – Det var ikke annet å gjøre enn å begynne å gå

Kommentarer til denne saken