Gå til sidens hovedinnhold

Les hele brevet fra Legeforeningen til Helgelandssykehuset

Artikkelen er over 1 år gammel

Den 12. desember sendte Den norske legeforeningen et brev til Helgelandssykehuset og KPMG i forbindelse med varslersakene som styret behandlet onsdag. Under følger brevet i sin helhet.

Ang. KPMGs faktaundersøkelse

Den norske legeforening, ved undertegnede, representerer Svein Arne Monsen i saken som gjelder varselet han framsatte den 12. april 2019 og den oppfølging arbeidsgiver har foretatt i saken, herunder oppdraget og mandatet gitt til KPMG.

1. Innledning og bakgrunn

Vi viser til KPMGs Rapport – undersøkelse av varslingssaker, Helgelandssykehuset HF, datert 18. oktober 2019. Endelig mandat for KPMGs undersøkelse er datert 23. mai 2019. KPMGs mandat synes å være definert til å undersøke og foreta normative/juridiske vurderinger av de to varslene framsatt av hhv. Svein Arne Monsen den 12. april 2019 og tillitsvalgte ved virksomheten den 9. april 2019.

KPMG har også blitt gitt i oppdrag å vurdere hvilke av de omvarslede forhold som faller innenfor varslingsinstituttets avgrensinger. KPMG skal vurdere om varslerne har opptrådt forsvarlig etter arbeidsmiljøloven. Denne delen av leveransen skal behandles separat i egen rapport som overleveres oppdragsgiver på et senere tidspunkt.

I forbindelse med utarbeidelsen av tilleggsrapporten, tilskrev KPMG Monsen den 4. desember 2019. KMPG ønsker Monsens tilbakemelding på et dokument innen 12. desember 2019. Det framstår som om teksten KPMG ønsker tilbakemelding på, er en sammenfatning av opplysninger innhentet gjennom intervjuer med Monsen den 11. juni 2019, 14. august 2019 og 4. september 2019, samt e- postkorrespondanse mellom KPMG og Monsen.

Monsen har ikke tilbakemeldinger som gjelder innholdet i dette dokumentet direkte. Han har imidlertid innvendinger til innholdet i rapporten av 18. oktober 2019.

Så vidt vi har forstått, har ikke Monsen fått mulighet til å gjennomgå rapporten før denne ble overlevert til arbeidsgiver. Derfor har han heller ikke hatt adgang til kontradiksjon om rapportens innhold, noe som framstår som en vesentlig svakhet. Gjennom en foreleggelse til varslerne, ville KPMG ha fått avdekket flere feil og styrket det faglige grunnlaget for sine vurderinger.

Det framstår som om KPMG nå skal foreta en vurdering av varselets riktighet og forsvarlighet på bakgrunn av funnene i rapporten. All den tid Monsen ikke har fått adgang til å uttale seg om funnene i rapporten, framstår prosessen som svært lite forsvarlig. Monsen ser det nødvendig å gi tilbakemelding på de punkter i rapporten han er uenig i, ettersom han ikke har fått anledning til dette tidligere og KPMG nå skal foreta en vurdering av varselets forsvarlighet på bakgrunn av vurderingene i rapporten.

I det følgende vil det bli redegjort for Monsens innvendinger til KPMG-rapporten. Etter dette foretas det en vurdering av om Monsens varsel ble gitt i god tro om at det forelå kritikkverdige forhold og varselets forsvarlighet. Endelig foretas det en oppsummering og redegjøres for videre oppfølging av saken fra Legeforeningen.

2. Monsens innvendinger til rapporten av 18. oktober 2019

Påstand 5: Påstand knyttet til tilbakehold av opplysning til styret om leder av ressursgruppens tidligere engasjementer ved Helgelandssykehuset

I rapporten vises det til innkallingen til styret av 19. februar 2018, hvor det ble orientert om at en direktør fra Deloitte hadde vært prosjektleder for tiltaksprosjektet Helgelandssykehuset Sandnessjøen 2009. Det ble videre informert om hans rolle som prosjektleder for prosjekt Utviklingsplan 2035 for Helse Nord RHF. KPMG anser derfor opplysningene om Deloitte-direktørens tidligere engasjementer for å være kommunisert til styret. KPMGs konklusjon er at konstituert administrerende direktør ikke har opptrådt kritikkverdig på dette punkt.

Monsen vil peke på at denne beskrivelsen ikke er dekkende. Vedkommende leder av ressursgruppen hadde vært engasjert i oppdrag ved Helgelandssykehuset ved to andre anledninger enn det som omtales i rapporten. Disse oppdragene gjaldt spørsmålet om nedleggelse av akuttkirurgi og fødetilbud i Mosjøen (Rapport om organisering av framtidig kirurgisk akuttberedskap i Helse Nord av februar 2003, Fødselsomsorg og akuttkirurgi i Helgelandssykehuset HF av 13. mai 2003 samt Kirurgi og fødselsomsorg i Helgelandssykehuset Mosjøen av 07.10.03). Disse prosessene var heller ikke ukontroversielle. KPMG har fått opplysninger om dette av Monsen, men har valgt å utelate dette i sin rapport. Så lenge disse oppdragene ikke nevnes, men de øvrige tidligere rollene nevnes, framstår rapporten ikke dekkende ved omtalen av hva Monsen har varslet om på dette punktet.

Påstand 6: Påstand knyttet til sammensetning av den eksterne ressursgruppen, spesielt «urban preferanse»; påstand om myndighetsmisbruk/manipulering konstituert administrerende direktør

KPMG har omformulert Monsens varsel til å gjelde angivelig myndighetsmisbruk og manipulering fra konstituert administrerende direktør. Videre skriver KPMG at Monsen påstår at den eksterne ressursgruppen ble «rigget opp», og at flere av medlemmene manglet et objektivt syn, og konkluderer med at påstanden om at konstituert administrerende direktør har påvirket sammensetningen på en kritikkverdig måte ikke medfører riktighet.

Monsen skrev følgende i sitt varsel:

«Året før nåværende direktør Hulda Gunnlaugsdottir startet, var Fred Mürer konstituert som administrerende direktør. Prosessen rundt 2025 skiftet karakter. Det ble nedsatt en ekstern ressursgruppe hvor sammensetningen ble sterkt kritisert. Ressursgruppen blir ledet av en innleid konsulent fra Deloitte; Helge Torgersen. Han har vært på Helgeland 2 ganger før med bestilt agenda: å planlegge reduksjon av sykehusene i Sandnessjøen og Mosjøen. Fred Mürer var sentral intern aktør i begge disse prosessene.[ ...]

Monsen har ikke på noe tidspunkt beskyldt administrerende direktør for å «rigge opp» ressursgruppen. Monsen har heller ikke påstått at konstituert administrerende direktør har manipulert eller utøvd myndighetsmisbruk. Myndighetsmisbruk er et utpreget juridisk uttrykk og omfatter handlinger i strid med generelle ulovfestede krav om hvordan myndighet skal utøves, herunder vedtak og beslutninger påvirket av utenforliggende hensyn, usaklig forskjellsbehandling eller sterk urimelighet. En alminnelig språklig forståelse av begrepet manipulere, er å påvirke noen i en ønsket retning på en skjult måte med tvilsomme motiver.

Ved å omformulere Monsens påstand til å gjelde myndighetsmisbruk og manipulering, blir terskelen naturlig nok lagt svært høy for hvilken atferd som er å anse som myndighetsmisbruk. Det kan framstå som opportunt av KPMG å benytte en så vidt høy terskel, slik at det blir desto vanskeligere å slå fast at slike forhold har funnet sted.

En naturlig språklig forståelse av Monsens varsel er at den eksterne ressursgruppen ble kritisert og at den hadde en slik sammensetning at denne for enkelte ikke hadde den nødvendige legitimitet for å kunne avgi en faglig forsvarlig og upartisk tilrådning. Monsen stiller spørsmål ved hvilken informasjon som ble gitt ressursgruppen, ettersom det antas at dette har vært avgjørende for hvilke konklusjoner denne senere traff. På dette punktet framstår KPMG-rapporten vurdering ikke som dekkende, men snarere som en fortegning av hvordan Monsens varsel kan forstås etter en alminnelig språklig forståelse.

Påstand 9: Påstand knyttet til den eksterne ressursgruppens behandling av prehospitale tjenester og pasientflyt; påstand om myndighetsmisbruk/manipulering konstituert administrerende direktør

KPMG konkluderer med at rapporten fra prehospitalt område ble behandlet av den eksterne ressursgruppen. KPMG mener at påstanden om at konstituert administrerende direktør har påvirket ressursgruppens behandling av rapport fra Prehospital enhet på kritikkverdig måte ikke medfører riktighet.

Verken varslet eller intervjuene med Monsen gir holdepunkter for at Monsen har påstått at rapporten fra Prehospital enhet ikke ble behandlet av den eksterne ressursgruppen. KPMG legger til grunn at Monsen har beskyldt konstituert administrerende direktør for myndighetsbruk og manipulering. Dette er det ikke holdepunkter for i varselet, eller så vidt vi kan se, i referatene fra intervjuene med Monsen.

Monsen skriver følgende i sitt varsel:

«Jeg er tilsynelatende trukket sentralt inn i arbeidet med 2025. I likhet med enhetsdirektørene i Sandnessjøen, Mosjøen og Prehospital Enhet har jeg imidlertid ingen reell innflytelse. Det har kanskje ikke enhetsdirektøren på Mo heller. Prosessen styres av Bjørn Bech Hansen og Fred Mürer. Når dette er over vil det nesten ikke finnes dokumentasjon på hva som egentlig skjedde.»

Det er vanskelig å lese Monsens varsel på noen annen måte enn at han kritiserer den manglende involveringen av ressurspersoner i foretaket og den sterke styringen av prosessen foretatt av Bjørn Bech Hansen og Fred Mürer. Dette er imidlertid noe helt annet enn å beskylde enkeltpersoner for myndighetsmisbruk og manipulering. Det vises for øvrig til bruken av de sterkt ladede begrepene myndighetsmisbruk og manipulering ovenfor.

Påstand 15: Påstand knyttet til den alternativskillende økonomiske analysen: Behandling av rapport fra Prehospital enhet

KPMG skriver følgende:

«Varsler 2 mener de økonomiske beregningene som Deloitte har foretatt er tilnærmet verdiløse på grunn av alvorlige feil. Han mener Mo i Rana har mye svakere bærekraft enn hva analysen som ble presentert styret den 27.03.2019 viste. Varsler legger stor vekt på hensynet til de prehospitale tjenester og rapporten fra Prehospital enhet som ble sendt den eksterne ressursgruppen. Han stiller spørsmål om partner fra Deloitte var kjent med denne. Han mener at Deloitte ikke er skyld i feilene i beregningene. Han mener at tidligere konstituert administrerende direktør/medisinsk direktør og eiendomsdirektør har unnlatt å gi Deloitte nødvendig informasjon.

KPMG konstaterer at varsler 2 bygger sine regneeksempler på et annet faktagrunnlag enn ressursgruppen har gjort. Han mener den økonomiske analysen er «verdiløs» og at dette skyldes manipulasjon eller urimelig påvirkning fra medisinsk direktør og eiendomsdirektør.

Undersøkelsen viser at disse alvorlige påstandene er udokumenterte, usaklige og urimelige.»

For det første må det påpekes at Monsen ikke har benyttet uttrykket «manipulasjon», jf. ovenfor. På dette punktet framstår det derfor som at KPMG benytter seg av en form for stråmannsargumentasjon.

Videre påpekes det at Monsen har gitt uttrykk for følgende i sitt varsel:

«Vi som kjenner Helgelandssykehuset ser intuitivt at analysen inneholder store feil som resulterer i at Rana favoriseres. Jeg har selv jobbet med det samme teamet i Deloitte i en annen prosess på Helgeland, og vet at de er helt avhengig av innspill fra foretaket for å gjøre sine analyser. Den informasjonen de får fra oppdragsgiver er helt sentral for det produktet de leverer. Når jeg etterspør hvem Deloitte har samarbeidet med i Helgelandssykehuset får jeg opplyst at det er tidligere teknisk sjef i Rana kommune Bjørn Bech Hanssen og den tidligere sykehusaktivisten for Rana Sykehus, Fred Mürer.

Det lages i etterkant av styremøtet en intern redegjørelse der det skrives at Deloitte har basert den alternativskillende analysen på ulike tilstandsrapporter fra sykehusene. Jeg sitter med informasjon om at de også har fått tilsendt høringssvaret som Rana kommune opprinnelig skrev til den eksterne ressursgruppens rapport, og får etter hvert bekreftet dette. Høringssvaret fra Rana kommune ble sendt til Deloitte fra Helgelandssykehuset. Kontaktpersonene med Deloitte har vært Bjørn Bech Hanssen og Fred Mürer.

Vi etterspør referat fra møtene Deloitte har hatt med Helgelandssykehuset. Vi får oppgitt at de har hatt 3 møter, men at det ikke er ført referat. Jeg har grunnlag for å hevde at det har vært 6 møter. I diskusjoner med administrerende direktør Hulda har jeg bedt henne om å trekke analysen tilbake pga. dens manglende legitimitet. Dette etterkommes ikke, men det avholdes et møte med Deloitte der vi kan komme med innspill. Heller ikke fra dette møtet referatføres kritikken. De økonomiske analysene er fortsatt kun dokumentert i en enkel PowerPoint-presentasjon.»

Det Monsen har pekt på, er altså at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved prosessen som ledet fram til behandlingen av den økonomiske analysen. I referatet fra intervjuet den 4. september 2019, framkommer det at Monsen klart og tydelig har vist hvorfor han mener den økonomiske analysen mangler legitimitet. Han peker på en rekke forhold. Monsen reagerer på at Tveitens rapport ikke problematiserer disse forholdene/faktorene.

Men i like høy grad er hans innsigelser og bekymringer begrunnet i at det ikke finnes referater eller notoritet om hvilke tilbakemeldinger som er gitt.

Monsens hovedbekymring er med andre ord manglende åpenhet og etterprøvbarhet. Prosessen skulle lede fram til en svært viktig avgjørelse for regionen.

Det er derfor helt vesentlig at prosessen ikke etterlater tvil om hvorvidt de lovfestede og ulovfestede krav som gjelder for saksbehandlingen er oppfylt og at ikke opplysninger er holdt tilbake for sentrale aktører i virksomheten eller for allmennheten. I denne sammenhengen vises det blant annet til forvaltningslovens regler, som gjelder for helseforetakene, jf. helseforetaksloven § 5, samt ulovfestede krav om god forvaltningsskikk, herunder forsvarlighetskravet. Forsvarlighetskravet innebærer at faktum av betydning blir klarlagt og vurdert. Kravene til forsvarlig saksbehandling er relativt, i den forstand at jo mer komplekst og kostbart prosjektet er, desto strengere krav må stilles for å vurdere forsvarligheten. Videre vises det til Sykehusbyggs Veileder IS-1369, Tidligfaseplanlegging i sykehusbyggprosjekter.

Det er en kjensgjerning at konsulentselskaper er avhengige av den «input» de får fra sine kunder og andre. I den aktuelle saken ga de forhold at vesentlige faktorer var utelatt og manglende etterprøvbarhet. Dette etterlater usikkerhet om hvilke signaler som er gitt og hvilke beregninger som ligger til grunn for konklusjonene.

Selv om man ikke nødvendigvis får det resultatet man ønsker seg, vil en korrekt prosess gjøre at de berørte lettere slår seg til ro med et materielt resultat man er uenig i. Samlet sett har virksomhetens håndtering gitt Monsens et inntrykk av en lite betryggende prosess og en bekymring om hvorvidt saksbehandlingen var forsvarlig. Det er kjernen i Monsens varsel, og Monsen kan ikke se at dette er vurdert på en fullgod eller etterrettelig måte i rapporten.

Påstand 18: Påstand knyttet til referater fra møter i arbeidsgruppen som arbeidet med de alternativskillende økonomiske analysene

KPMG konkluderer med at sporbarheten er ivaretatt i møtene mellom Deloitte, Helgelandssykehuset og Sykehusbygg. KPMG anser varselet på dette punktet som en uenighet om hva som er hensiktsmessig dokumentasjon av arbeidsmøter.

Monsen er ikke enig i tilnærmingen KPMG har valgt for å vurdere denne påstanden. Spørsmålet er ikke hva som er hensiktsmessig dokumentasjon av arbeidsmøter, men heller hvilke opplysninger Monsen og andre involverte har fått om prosessen og i hvilken grad disse opplysningene medførte riktighet.

Det vises i denne sammenheng til Monsens e-post til virksomheten av 1. april 2019:

«Ad Statusmøter

Det har vært arrangert 17 statusmøter på følgende datoer: 08.08.18, 15.08.18, 22.08.18, 05.09.18, 12.09.18, 26.09.18, 03.10.18, 17.10.18, 19.09.18, 03.10.18, 10.10.18, 17.10.18, 24.10.18, 21.11.18, 28.11.18, 16.01.18, 20.02.19. Møtene er referatført som interne notater (disse er tilgjengelige for ledergruppe, stabsledere og intern prosjektstøtte dersom dette er ønskelig). Kommentar: Jeg vil gjerne ha referater fra disse møtene

Ad alternativskillende økonomisk analyse

Det har vært dialog mellom Mürer, Bech-Hanssen, Christian Brødreskift og Jan Erik Tveiten og hans team 15/3, 21/3 og 26/3 på Skype Kommentar: Jeg vil gjerne ha referater fra disse møtene»

På dette fikk Monsen til svar av Merethe Myrvang, i e-post av 2. april 2019, at:

«Når det gjelder referater fra de tre Skype-møtene som har blitt arrangert med Tveiten og hans team, opplyser Tveiten følgende: Det er ikke ført referater fra møtene der vi gikk gjennom alternativskillende økonomiske analyser. Dette var rene arbeidsmøter der vi samarbeidet for å få til en best mulig analyse på relativt kort tid.»

Etter denne tilbakemeldingen spurte Monsen på nytt om arbeidsgiver var sikker på at det ikke forelå noen felles oppsummeringer etter møtene. Myhrvang forsikret deretter at det ikke ble gjort «skriftlige oppsummeringer e.l.» etter møtene.

Videre fikk Monsen opplysninger som ga ham grunn til å tro at det hadde vært avholdt seks møter mellom virksomheten og Deloitte, som det tidligere ikke hadde blitt opplyst om. Disse møtene ble avholdt 23. januar 2019, 5. februar 2019, 5. mars 2019, 15. mars 2019, 21. mars 2019 og 26. mars 2019. Det foreligger dessuten et referat fra møtet mellom virksomheten og Deloitte den 5. mars 2019.

KPMG skriver i sin rapport at «møtet det henvises til den 05.02.2019» (vår utheving) kun var «et internt møte i Deloitte der man diskuterte tilrettelegging for bytte av medarbeidere når man gikk inn i en ny fase av arbeidet.» For det første har ikke Monsen vist til noe møte den 5. februar 2019. Det framkommer klart av referatet fra intervjuet med KPMG den 4. september 2019:

«Man har tilbakeholdt opplysninger om at det har vært avholdt møte mellom Deloitte, Sykehusbygg og FM/BBH om de alternativskillende analysene den 5 mars 2019.»

For det andre foreligger det som nevnt et referat fra møtet den 5. mars 2019 (korrekt dato), som viser at dette var et møte mellom virksomheten og Deloitte. Også på dette punktet bærer KPMGs vurderinger preg av direkte feil og avledninger som reiser spørsmål om hvorvidt dette er gjort bevisst eller om KPMG ikke har forstått hva Monsen forsøkte å formidle.

Monsen er av den oppfatning at prosessen er av en slik viktighet at den bør være sporbar og

transparent. Ett forhold er at virksomheten selv har opplyst at det ikke fantes referater, mens KPMG vurderer at sporbarheten er ivaretatt gjennom at det ble nedfelt «aksjonspunkter» i etterkant av møtene, samtidig som det vises til at virksomheten selv må kunne vurdere om det er hensiktsmessig å føre referater fra disse møtene. Denne argumentasjonen er noe selvmotsigende.

En annen sak er at Monsen har fått uriktige opplysninger om hvilke møter som har vært avholdt, og at det ikke foreligger referater fra disse møtene. Dette viste seg å være feil, da det var nedfelt et referat fra møtet den 5. mars 2019 – også utover såkalte «aksjonspunkter».

Det har dessuten formodningen mot seg at man unnlater å dokumentere innholdet i slike møter. Dersom slike referater er nedtegnet, men ikke journalført, reiser det for øvrig spørsmål om etterlevelse av arkivloven og offentleglova.

Manglende dokumentasjon og den uriktige informasjonen gitt til sentrale personer internt i virksomheten reiser spørsmål om hvorvidt prosessen er gjennomført i betryggende former. Dette var en av Monsens hovedbekymringer. Det er følgelig en avsporing når KPMG gjør dette til en diskusjon om hva som er hensiktsmessig dokumentasjon av arbeidsmøter.

3. Vurdering av Monsens varsel

Rettslig utgangspunkt

Arbeidsmiljøloven § 2 A-1 lyder slik:

"§ 2 A-1. Rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten

(1) Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Innleid arbeidstaker har også rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten til innleier.

(2) Arbeidstakers framgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.

(3) Arbeidsgiver har bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med denne bestemmelsen»

KPMG synes å legge til arbeidsmiljøloven § 2 A-1, slik den vil lyde fra 1. januar 2020. Vi peker på det framgår klart av bestemmelsens nye formulering, at eksemplene som følger av annet ledd ikke skal anses for å være uttømmende.

Spørsmålet om hvorvidt Monsen har varslet om kritikkverdige forhold

Det framgår at NOU 2018:6 Varsling – verdier og vern, Varslingsutvalgets utredning om varsling i arbeidslivet pkt. 4.2.2 (omtalen av gjeldende rett) at:

«Retten til å varsle gjelder både intern og ekstern varsling. Av forarbeidene framgår det at med intern varsling menes tilfeller hvor arbeidstaker 'sier fra til kolleger, verneombud, tillitsvalgte, representant for ledelsen eller andre i virksomheten'. Det framgår videre at '[k]ritiske ytringer som er en del av den alminnelige interne kommunikasjonen i virksomheten også [skal] regnes som varsling i forhold til bestemmelsen'. I virksomheter som har etablert eksterne varslingsmottak, for eksempel gjennom avtale med revisor- eller advokatfirmaer, vil varsling til slike varslingsmottak regnes som intern varsling. Med ekstern varsling menes 'uttalelser, opplysninger, dokumenter osv. som gis til media, faglige forum, tilsynsmyndigheter osv. utenfor virksomheten'.

Varslingsreglene gjelder for varsling om 'kritikkverdige forhold'. Loven gir ikke noen definisjon eller nærmere beskrivelse av hva som ligger i begrepet kritikkverdige forhold, og den skiller ikke mellom ulike alvorlighetsgrader av kritikkverdige forhold. Det følger av forarbeidene at opplysninger om straffbare forhold og mislighold av andre lovbestemte påbud eller forbud klart vil omfattes av bestemmelsen. Begrepet omfatter også brudd med virksomhetens etiske retningslinjer, dersom disse er

tydelig uttalte og nedfelt i skriftlige dokumenter som er gjort kjent for ansatte og ledelse. Brudd på alminnelige etiske standarder som det er bred tilslutning til i samfunnet omfattes også. Det framgår av forarbeidene at hva som er kritikkverdig bør fortolkes i lys av at forholdene normalt bør ha en viss allmenn interesse før arbeidstaker kan gå ut med dem. I forarbeidene er det også vist til at '[f]or at det skal være tale om varsling må det i tillegg dreie seg om opplysninger som ikke er allment tilgjengelige, men som arbeidstaker har kommet til i kraft av ansettelsesforholdet'»

I den aktuelle saken har Monsen åpenbart sagt ifra til kolleger og representanter for ledelsen før han varslet eksternt. Dette har betydning ved vurderingen av om varselet er forsvarlig. Det er blant annet dokumentert gjennom e-postutvekslingen av 28. til 29. mars 2019 mellom Monsen og administrerende direktør at Monsen tok opp spørsmålet om hvilke premisser som lå til grunn for den økonomiske analysen. Det kommer fram gjennom denne utvekslingen at Monsen opplever prosessen som lite transparent og at han opplever dette som svært uheldig.

Det stilles ikke noen formkrav til varsling, og det er på denne bakgrunn klart at Monsen først framsatte et internt varsel før han varslet både internt og eksternt om de samme forholdene.

Videre blir spørsmålet om Monsen var i aktsom god tro om at det var tale om kritikkverdige forhold. Det er åpenbart at det er i strid med alminnelig anerkjente normer, herunder kravet om forsvarlighet, at prosesser som gjelder store økonomiske investeringer og lokalisering av helsetilbud som gjelder et stort antall mennesker, foregår på en måte hvor relevante faktorer ikke er vurdert og gjennom en prosess som mangler etterprøvbarhet. Det samme gjelder dersom de som er satt til å ta beslutningene ikke har et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag eller sammensetningen kan reise tvil om hvorvidt de involverte har en agenda. Temaet Monsen varslet om, har en stor allmenn interesse og dreide seg ikke om forhold som allerede allment kjent.

Monsen var på denne bakgrunn av den oppfatning at han varslet om kritikkverdige forhold, uavhengig av hva som materielt sett og på et senere tidspunkt kan vise seg å være realiteten.

Spørsmålet om hvorvidt Monsen har varslet forsvarlig

Det framgår at NOU 2018:6 Varsling – verdier og vern, Varslingsutvalgets utredning om varsling i arbeidslivet pkt. 4.2.3 (omtalen av gjeldende rett) at:

«Kravet om at ytringen skal bygge på et forsvarlig grunnlag betyr at arbeidstakeren skal være i aktsom god tro om at det faktisk foreligger kritikkverdige forhold, og ikke gå ut med grunnløse eller svakt funderte påstander. Kravet relaterer seg for det første til riktigheten av faktiske opplysninger. For det andre omfatter det vurderinger og slutninger som arbeidstaker gir uttrykk for på grunnlag av de faktiske opplysningene, for eksempel om forholdene er lovstridige. Det er ikke avgjørende om arbeidstakeren i etterkant viser seg å ta feil. Det avgjørende vil være hva arbeidstakeren hadde rimelig grunn til å tro ut fra sin posisjon og kompetanse og med de opplysninger som var tilgjengelige på tidspunktet da varslingen skjedde. Det kan tas hensyn til om arbeidstakeren enkelt kunne avkreftet mistanken gjennom ytterligere undersøkelser. Hvor streng aktsomhet som kreves vil avhenge blant annet av arbeidstakerens stilling og faglige kompetanse, tidsaspektet og hva slags opplysninger det gjelder, men det kan ikke stilles for strenge krav til arbeidstakers aktsomhet.'"

Monsen har varslet i god tro om at det forelå kritikkverdige forhold. Monsen kan begrunne, og har begrunnet, påstandene i varselet nærmere overfor KPMG. Monsen hadde rimelig grunn til å tro at det var tale om kritikkverdige forhold. Monsen har ikke anklaget noen for lovbrudd, men pekt på hans oppfatning av faktum og gitt sine vurderinger av prosessen.

Varsling til mediene omtales i virksomhetens egne varslingsrutiner:

«Varsling til media: Arbeidstaker har også mulighet til å varsle media eller på andre måter gjøre opplysningene tilgjengelige for offentligheten. Det er viktig at arbeidstaker kan varsle til media i de tilfeller der intern varsling eller varsling til tilsynsmyndighetene ikke virker. Arbeidstaker må imidlertid ta høyde for at det normalt vil være større risiko for at opplysningene kan skade virksomheten unødig

enn ved varsling på andre måter. Merk: ansatte som velger å varsle til media, uttaler seg ikke på vegne av helseforetaket, men som enkeltperson/ansatt.»

Monsen har forsøkt å peke på kritikkverdige forhold overfor arbeidsgiver, jf. e-postutvekslingen av 28. til 29. mars 2019. Monsen fikk ikke betryggende svar, og den videre oppfølgningen ga ikke Monsen inntrykk av at bekymringsmeldingene ble fulgt opp på en betryggende måte. Intern varsling har følgelig «ikke virket», og varselet er framsatt i tråd med virksomhetens egne rutiner for varsling.

Den aktuelle saken gjelder et spørsmål av stor interesse for samfunnet, lokalsamfunnet, potensielle pasienter og arbeidstakerne i virksomheten. Høyesterett har i sin praksis slått fast at debatten om det offentlige helsevesenet – herunder om folk får forsvarlig behandling – er av stor allmenn interesse, jf. avsnitt Rt. 2014 s. 1179 avsnitt 102 og Rt. 2014 s. 152 avsnitt 106. Slike ytringer er beskyttet av ytringsfriheten som følger av Grunnloven § 100 og EMK art. 10. Etter EMDs praksis har verdivurderinger et sterkt vern. Også de faktiske påstandene Monsen har framsatt, framstår som tilstrekkelig underbygget.

Det må foretas en avveining mot hensynet til virksomheten og arbeidstakers lojalistplikt. I denne aktuelle saken er spørsmålene Monsen har reist av en slik offentlig interesse og varslingen gjennomført på en slik måte, at retten til å varsle og ytringens vern går foran de øvrige hensyn.

På denne bakgrunn kan det konkluderes med at Monsen har vært i god tro om at han varslet om kritikkverdige forhold og videre at varselet var forsvarlig.

4. Avsluttende vurdering og videre oppfølging

Monsens innvendinger knytter seg til hvordan prosessen er gjennomført, og til at han ikke opplever denne som betryggende. Dette er kjernen i Monsens varsel. Monsen har opplevd at KPMGs rapport ikke tar disse omstendighetene innover seg, men på enkelte punkter omfortolker hans varsel til å gjelde manipulering og myndighetsmisbruk. Dette er ord han ikke har benyttet, og som har sterke juridiske konnotasjoner.

Monsen har videre vært bekymret for manglende åpenhet og notoritet om prosessen, men denne bekymringen avskriver KPMG som uenighet om hvilke rutiner virksomheten skal ha for dokumentasjon.

Ved å foreta en fortolking av Monsens varsel om manglende sporbarhet og åpenhet til et spørsmål hva virksomheten lovlig kan unnlate å dokumentere etter eget ønske, har KPMG mistet av syne at spørsmålet om kritikkverdige forhold ikke utelukkende begrenser seg til hva som er ulovlig. Videre er det forskjell på hvilke beføyelser arbeidsgiver kan foreta i medhold av sin styringsrett når det gjelder involvering av sentrale fagpersoner, og hva som utenfra framstår som en god prosess. Det er også et vesentlig skille mellom hvilke forhold man lovlig kan velge å unnlate å vurdere, og hvilke alternativer som bør vurderes for å sørge for en legitim prosess hvor de realistiske alternativene blir vurdert på en forsvarlig måte.

Spørsmålet i den aktuelle saken er hvorvidt prosessen i forbindelse med Helgelandssykehuset 2025 har skjedd i betryggende former. Det kan det være delte meninger om. For Monsen var det imidlertid nødvendig å gi sine innspill om prosessen.

Ovenfor er det konkludert med at Monsen var i god tro om at det faktisk var tale om kritikkverdige forhold, og videre at han varslet forsvarlig.

Vi understreker at tilleggsoppdraget KPMG er tildelt – å vurdere hvilke av de varslede forhold som faller innenfor varslingsinstituttets avgrensinger – er en stor belastning for de involverte.

Det vises videre til styreleder Hårstads uttalelser i pressemeldingen av 23. oktober 2019:

«Jeg er tilfreds med at vi nå kan slå fast at de alvorlige påstandene om maktmisbruk og manipulering ikke er saklig begrunnet. Dette er svært viktig for dem som er direkte berørt, men også for Helgelandssykehuset. Det har ikke framkommet forhold rundt påståtte prosessfeil som gjør at det endelige beslutningsgrunnlaget fra administrerende direktør, som skal legges fram for beslutning i styret den 28. november i år, kan trekkes i tvil. [ ...]

Det ligger mye læring i en sak som den vi nå har vært gjennom og har behandlet. Det er nødvendig å heve kompetansen i foretaket på varslingsrutiner og gjeldende regelverk. Det er et alvorlig problem at så mange har sluttet opp om varsler med uriktig og misvisende faktagrunnlag [ ...]"

Som nevnt ovenfor, har ikke Monsen framsatt de påstandene som Hårstad her beskylder ham for å ha framsatt. Å framstille varselet som et spørsmål om manglende «kompetanse», for deretter å vise til at det er et alvorlig problem at personer har sluttet opp om dette, kan være å betrakte som ulovlig gjengjeldelse, jf. arbeidsmiljøloven § 2 A-2. Slik Legeforeningen ser det vil styreleders uttalelser motvirke en åpenhetskultur i virksomheten, og heller framstå som en kollektiv munnkurv for ansatte.

Det forhold at KPMG ennå ikke har vurdert hvorvidt Monsens varsel var forsvarlig, gjør ovennevnte uttalelser desto mer graverende. Vi minner i denne sammenhengen om at det er lovlig å framsette et varsel dersom man er i god tro om at det dreier seg om kritikkverdige forhold og framgangsmåten er forsvarlig.

Det kan framstå som at virksomheten tilkjennegir et syn på varsling som er i strid med hensynene bak arbeidsmiljølovens varslingsregler. Lovgiver har understreket at det er i allmennhetens og virksomhetens interesse å tillate ytringer framsatt i god tro om at det foreligger kritikkverdige forhold og på forsvarlig vis. Dette må Helgelandssykehuset og KPMG forholde seg til.

Legeforeningen er kritisk til at Helgelandsykehuset bruker ressurser på del 2 av KPMGs oppdrag. Overordnet er det i det norske samfunn de senere årene sterkt oppfordret til å bygge åpenhetskultur, og å legge til rette for varsling. Det er særlig viktig i virksomheter som forvalter store offentlige midler. Legeforeningen stiller seg undrende til hvordan sykehuset mener denne delen av prosessen vil bidra til konstruktive prosesser med en åpenhetskultur framover. Prosessen vil snarere virke effektivt avskrekke ansatte og tillitsvalgte som mener det er kritikkverdige forhold i virksomheten fra å si fra i framtiden.

Legeforeningen vil understreke at vi yter Monsen bistand i den videre prosessen. Vi vil vurdere å forfølge saken rettslig på Monsens vegne, særlig dersom det blir tale om ev. tjenstlige eller øvrige reaksjoner.

Kommentarer til denne saken