Gå til sidens hovedinnhold

Når blir man fornøyd?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Helgelendingen)

Sykehusstrukturdebatten avdekker ikke bare den helsefaglige kompetansen eller systemkunnskapen ulike politikere og samfunnsaktører sitter med. Den avslører også et handlingsmønster som gir en ubehagelig resonans for den eller de som har fulgt debattene om infrastruktur i regionen over tid.

12 ordførere har blitt til 11 og som flere har påpekt: Innholdet i den retorikken de fortsatt klarer å enes om, er stadig like ullen. Et år etter at omegnsbegrepet er lansert og vedtatt, er det også ubønnhørlig harselert med og latterliggjort. Det er kanskje ikke så rart, all den tid begrepets primære funksjon har vært å signalisere at «omegn» ikke befinner seg i Rana, noe de fleste av oss visste fra før.

Vefsns styrende politikere har fått et tilbud om DMS, som de riktignok forkastet, i sin gambling for at innsatsen skulle gi dem et sykehus langs aksen mellom Ssj og Msj. Når dette sykehusbygget så er i ferd med å manifestere seg, blant annet motivert av at Rana har jobbet for at Helgeland også må ha et tilbud ved kysten, viser det seg at «noen» likevel ikke er fornøyd. Helgelandsmesterskapet i Omkamp skal atter en gang arrangeres av vertskommunen Vefsn. Kronargumentet om nærhet for kystbefolkningen, som igjen har vært førende for preferansen «tosykehusmodell» er glemt.

Denne måten å tenke politikk, samt forholde seg til vedtak i arbeidsordre på, er etterhvert blitt selve bumerket på modus operandi hos en rekke sentrale politikere sør og vest om det forgjettede fjellet gjennom de siste tredve år. Det kan med rette oppfattes som slitsomt, men dersom man virkelig brenner for de fagligfunderte løsningene, som både er bærekraftige og derav gagner hele befolkningen på sikt, er det bare å holde ut – også denne omgangen av lokal Filibustertaktikk. Men ja: Vi har sett det før.

Vi så det i flyplassaken, da både håndtrykk og avtaler ble uten innhold så snart virkeligheten viste seg å ikke slå stikk med den vefsnske ønsketenkning.

Vi så det i fergesaken, da flere av de samme aktørene lovte å "jobbe for en alternativ løsning" for at fergesambandet Hemnesberget - Leirvika fortsatt skulle opprettholdes, mens man i realiteten hadde bygd hele finansieringsmodellen rundt Toventunellen på å ødelegge Hemnesberget som gjennomfartsåre ved å radere ut den fergetrasséen i fylket som var nærmest til å være selvfinansierende.

Vi så det i saken rundt veipakke Helgeland, der man satte seg til forhandlingsbordet med store ord som "samarbeid og solidaritet", mens man samtidig jobbet intenst for å skyve brorparten av bompengekostnadene over på mindre naboer med mindre motstandskraft, mindre folketall og færre ressurser. Selv etter at bommene var plassert og sedvane rundt fordelingsnøkkelen var sementert, forsøkte man å velte enda flere kostnader over på sine naboer.

Og vi ser det så altfor, altfor tydelig i sykehussaken, der hele det politiske makkverket rundt Aksemaktenens våte drøm er bygd og tuftet på å tømme det største medisinskfaglige miljøet på Helgeland for ressurser, funksjoner, utviklingsmuligheter, attraktivitet og dermed eksistensberettigelse. Bare for å skulle bygge det opp igjen i en selvbestaltet "midte" av Helgeland, som strengt tatt ikke en gang befinner seg i midten, hverken geografisk eller demografisk. Selv om stadig nye lyse hoder finner ut hvordan man kan skjære til kartet, manipulere demografiske data eller oppkonstruere kunstige skillelinjer slik at lekmenn og noviser i blant oss faktisk tror at det bor flere folk sør enn nord om Korgfjellet. At det heller ikke eksisterer midler til å reise et slikt bygg, midt ute i ødemarken i et område uten sosial og traffikal infrastruktur som de færreste vil jobbpendle til, synes ikke å synke inn, overhodet. Pasientsikkerheten er ikke en gang tema blant disse.

Aksemaktene har bygd hele sitt politiske virke på løgn, trenering, bakvaskelser, udemokratiske metoder, hemmelighold, korrupsjonslignende dynamikk, kameraderi, sløsing med offentlige midler, og sviktende pasientsikkerhet.

Skjønner de ikke at de er avslørt? For lenge siden?

Med tanke på at det også i tillitssamfunnet Norge skal ligge til grunn en viss velvilje fra brukerne, eller skattebetalerne om du vil, for å realisere et sykehus basert på konkrete tall for pasientgrunnlag, gjenstår det bare et stort retorisk spørsmål til aktørene bak metodene jeg her har skissert:

Hvor skal dere hente pasientgrunnlaget fra?

Kommentarer til denne saken