Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg vil takke for innlegget til Åsmund Aufles den 30.oktober om sykehussituasjonen på Indre-Helgeland.
I forbindelse med 100-års jubileet for Vefsn sykehus i 2003, ble det utgitt et jubileumshefte forfattet av Kjell Jakobsen og Kåre Nyland. Dette heftet burde igjen bli løftet fram for alle som diskuterer den framtidige sykehusstrukturen på Helgeland.
Mosjøen og Vefsn sykehus som det het den gang, ble bygd utelukkende med innsamlede midler fra befolkninga i dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Interessant i lys av den geografiske diskusjonen på Helgeland, er at sykehusets «far» var Bjarne Aasli, gårdbruker fra Susendal og ordfører i Hattfjelldal. Det var viktig for samarbeidet den gang og er like viktig nå. Mange av oss har venta på sterkere engasjement for våre naboer i øst.
Et hvert samhold har sin pris. Prisen må være målbar og tydelig for alle som er med i samarbeidet. Slik var det i de mange kampene for Vefsn sykehus, slik er det nå.
Det har vært sammenhengende kamp for å bevare et likeverdig sykehustilbud både før og etter at Helseforetaksloven ble vedtatt 2001 og landets sykehus skulle bli statlige foretak fra 2002. Vefsn ble innlemmet i Helgelandssykehuset HF under Helse Nord RHF.
Det har vært aksjoner, generalstreik, protester, for full akuttberedskap, for fullverdig fødeavdeling. Noen ganger har vi vunnet midlertidige seire, men vi må nå oppsummere at vi har tapt det meste vi kjempa for.
Jubileumsheftet skrev avslutningsvis følgende:
«For Vefsn sykehus innebærer dette at 100-års historie som et selvstendig sykehus på Helgeland opphører samtidig med jubileumsåret. Det er ikke mulig å spå hva dette vil føre til for vårt sykehus. Var det 30 års kamp fra sentrale myndigheter for å få redusert eller lagt ned deler av vårt sykehus som nå har nådd sitt mål?»
Som mangeårig medlem av aksjonskomiteen for sykehuset og som fagforeningsleder i mange år, har jeg, sammen med tillitsvalgte og ansatte, jobba for størst mulig enighet om et likeverdig tilbud for alle på Helgeland. En slik enighet kommer ikke av seg sjøl, men i visshet om at vi er i samme båt overfor myndighetene. Særlig ble det slik etter foretaksmodellen.
Over flere år har dette endra seg til den sterkestes rett, ingen spilleregler følges og pasientene blir brikker i spillet. Rana kjemper for Rana, Sandnessjøen kjemper for Sandnessjøen, hvem og hva kjemper Vefsn for?
Vårt sterkeste forhandlingskort er det folkelige engasjementet-kravet om et likeverdig helsetilbud for alle på Helgeland. Det gjelder først og fremst pasientsikkerhet for transport, behandling og akuttberedskap. Dersom det skal kunne bli oppfylt, må et nytt sykehus være på et sted hvor ansatte med familier kan jobbe og bo hvor som helst på Helgeland. Uten en slik plassering, vil vi miste kompetanse, innbyggere og være lite konkurransedyktige om ny arbeidskraft som trengs i stort monn framover. Tida er knapp. Hvor er neste folkemøte?