Kastet ut av Norge. Nå er mor Maria, og barna Samar, Sonya og Habib på flukt igjen

Leder i Støtteforeningen for familien Delagha, Anna Ramskov Laursen, informerer om at familien måtte flykte fra Afghanistan grunnet økende voldshendelser og selvmordsbomber. Sjansen for at familien skulle bli oppdaget, var også en reell mulighet. - De er nå i Tadsjikistan, der planen er at de skal registreres som flyktinger i UNHCR, sier hun. På bildet sammen med kasserer Kirsten Smidesang.

Leder i Støtteforeningen for familien Delagha, Anna Ramskov Laursen, informerer om at familien måtte flykte fra Afghanistan grunnet økende voldshendelser og selvmordsbomber. Sjansen for at familien skulle bli oppdaget, var også en reell mulighet. - De er nå i Tadsjikistan, der planen er at de skal registreres som flyktinger i UNHCR, sier hun. På bildet sammen med kasserer Kirsten Smidesang. Foto:

Fire år etter at de ble hentet om natten og sendt ut av Norge, har volden eskalert så mye i Kabul, at familien så seg nødt til å rømme fra Afghanistan. Støttegruppen i Sandnessjøen følger ferden, og vil forsøke å bistå de fire.

DEL

Etter å ha bodd i Sandnessjøen i flere år, kom politiet i mørket av natten i desember 2015, hjem til familien Delagha. Der ble de hentet, og sammen sendt sørover, og kastet ut av landet. Familien besto da av mor Maria, far Belal, samt barna Samar, Sonya og Habib. Barna var da 9, 7 og 1 1/2 år gamle. Sonya og Samar gikk på Sandnes skole, og begge snakket flytende norsk. Habib er født på Sandnessjøen sykehus.

Utgangspunktet for at familien søkte politisk asyl i Norge var at faren Belal var drapstruet av Taliban i Afghanistan, og bare noen få måneder etter retur til landet, ble Belal drept. Mor Maria og barna, var nå etterlatt i et av verdens mest kvinnefiendtlige, korrupte, og farlige land. Barna opplevde et stort traume ved å bli sendt til et land de knapt hadde sett, og Sonya mistet i en lang periode evnen til å snakke.

I en av tegningene som ble en del av en utstilling, beskriver Sonya hvordan hun opplever å bo i Kabul. Hun mistet lenge evnen til å snakke, og uttrykte seg mye gjennom tegning.

I en av tegningene som ble en del av en utstilling, beskriver Sonya hvordan hun opplever å bo i Kabul. Hun mistet lenge evnen til å snakke, og uttrykte seg mye gjennom tegning.

Støttegruppe

I Sandnessjøen ble det opprettet en støttegruppe som har gitt Maria muligheter til å leie et hjem, samt å studere. Ved hjelp av denne økonomiske støtten har Maria klart å uteksaminere seg fra både grunnskole og videregående skole. Maria besto også prøver for opptak til universitetet der hun skulle studere til lege. Situasjonen for familien har vært vanskelig, også fordi volden i Kabul har eskalert.

Sonya og Samar på flyet til Tadjikistan. Nå er familien nok en gang på flukt.

Sonya og Samar på flyet til Tadjikistan. Nå er familien nok en gang på flukt. Foto:


– Sikkerhetssituasjonen i Kabul har i løpet av våren og sommeren forverret seg kraftig. Det var daglige angrep og selvmordsbombere. Området familien bodde i, har tidligere vært trygt, men nå opplevde de at det gikk av en bombe i gata der de bodde, mens Samar var ute. Flere ble drept og skadet, sier leder for familiens støttegruppe, Anna Ramskov Laursen.

Det ble dermed stadig tydeligere at det ville være en stor sikkerhetsrisiko for Maria å studere på universitetet. Hun kunne risikere å ikke komme hjem til barna når hun forlot dem om morgenen, og hun ble redd for å gå ut.

– Barna har blitt kjørt i skolebuss til skolen hver dag, noe som har vært litt tryggere. Med universitetsstudier ville Maria også bli mer synlig, og faren for at familien hennes skulle finne dem, økte dermed.


Samar var bare ni år da han sammen med familien ble hentet av politiet og sendt ut av landet. Fire år senere er han på flukt igjen.

Samar var bare ni år da han sammen med familien ble hentet av politiet og sendt ut av landet. Fire år senere er han på flukt igjen. Foto:

Livsfarlig smuglerrute

Maria lette derfor etter andre muligheter til å gi sin lille familie den tryggheten som de søker.

– Ulike alternativer ble undersøkt, og Tadsjikistan kom opp som en mulighet. Det er nabolandet til Afghanistan mot nord, og de snakker dari, samme språk som familien. Det er mulig for afghanere å få visum dit, og dette klarte Maria og barna. Derfor kunne de reise dit med fly, og slippe unna livsfarlige smuglerruter. Det er veldig mange afghanske flyktninger i Tadsjikistan, og det finnes afghanske skoler som barna kan gå på.

Familien er allerede på plass i Tadsjikistan, og planen nå er at de skal registreres som flyktninger hos UNHCR, finne seg et sted å bo og vente på at de forhåpentligvis kan komme til et tredjeland som kvoteflyktninger.

– Det er uvisst hvor lang tid det vil ta, og de vil trenge vår støtte fram til de er et sted hvor de kan klare seg selv. Dette vil støttegruppa gjøre, og vi vil også bistå dem med å undersøkte muligheten for å komme videre til et tredjeland som kvoteflyktninger, sier styreleder Anna Ramskov Laursen.

Artikkeltags