Samlet: Konni Storrø er samlet sammen med døtrene Malin (t.h.) og Bente, samt barnebarnet Fredrik Leander (9) foran graven til datteren Iselin, og døtrenes far Are på Sandnes kirkegård i Sandnessjøen. – Jeg bestilte plass ved siden av Iselin, men det var ingen tvil om at Are skulle få den plassen da også han gikk bort. Foto: Jill Erichsen

– Vi er nødt til å leve videre

Når katten Ibux (10) er savnet fra hjemmet, går Konni Storrø på kirkegården. Der finner hun han alltid på datterens gravstein.
Av
Publisert

Denne saken ble publisert i Helgelendingen i 2016. Den publiseres nå på iSandnessjøen i forbindelse med verdensdagen for selvmordsforebygging.

Det tennes stearinlys i Sigurd Hersesgate i Sandnessjøen. Konni Storrø sitter i stua sammen med døtrene Malin (14) og Bente (29). Men en mangler. Datteren Iselin Helene Storrø Johannessen (18) valgte å ta sitt eget liv 6. februar 2008. Fortsatt sitter mamma Konni med følelsen av at datteren skal komme hjem på søndagskveldene.

– Det var et sjokk. Det var det. Det var ingenting som skulle tilsi at dette skulle skje. Iselin var glad og munter før hun dro på skoletur til Sverige. Så vi har ingen forklaring på hvorfor det skjedde. Det blir bare spekulasjoner, sier hun.

Presten

Hun våknet denne natten til 6. februar, halv fire. Hun følte at noe var galt, men kunne ikke forklare det. En time senere ringte presten. Hun sto da på trappa, og ba om å få komme inn.

– Jeg husker det veldig godt. Den natten ble det ikke mer søvn. Siden gikk det slag i slag. Vi valgte selv å dra til Sverige for å hente hjem Iselin. Mange lurte på hvorfor vi gjorde det, men for meg var det aldri aktuelt å få datteren vår hjem i en likpose.

Hendelsen var tøff å takle for hele familien. men for pappa Are Johannessen ble tapet av datteren for tøff å bære. Et halvt år senere valgte han å gå samme vei som datteren.

Stigma

Konni er rak i ryggen, og sterk i stemmen. Stigmaet rundt selvmord har hele familien fått føle på. Men Konni har valgt å ikke legge skjul på det som skjedde. Sammen med døtrene har hun jobbet seg gjennom Iselins dødsfall.

– Det vil selvsagt aldri bli det samme, og vi savner henne hver eneste dag. Noen dager er verre enn andre, og åtte år senere kan jeg ha dager der alt føles som det skjedde i går. Men Iselin vil alltid være med oss. Jeg føler at hun er hos oss hver eneste dag. Spesielt når jeg kjenner duften av Britney Spears parfymen. Da kommer minnene om Iselin.

Døtrene Bente og Malin nikker. Malin var bare fem år da Iselin gikk bort. Bente var 21, og hadde da en sønn på ett år. Hun tok på seg voksenrollen, og holdt masken.

– Jeg følte at jeg måtte gjøre det. For om jeg begynte å gråte, så begynte alle å gråte. Jeg stengte alt inne, og tenkte at jeg ikke hadde behov for profesjonell hjelp. Men i 2013 ble det for mye, og jeg måtte gå på VOP. Det har hjulpet meg veldig mye.

Stort savn

Konni stryker yngstedatteren på foten. Savnet som Malin kjenner på etter storesøster og pappa er stor. Konni innrømmer at hun bekymrer seg. For belastningen som døtrene har fått med seg i så ung alder.

– Det var viktig for meg at alle skulle få den hjelpen som de trengte. og der må jeg skryte veldig mye av fastlegen min Torbjørn Uhre. Han har vært helt fantastisk siden Iselins død. Også voksenpsykiatrisk avdeling tok oss på alvor med en gang, og vi har fått veldig mye hjelp.

Men Konni legger ikke skjul på at hun er svært skuffet over hvordan helsevesenet behandlet hennes eksmann, og pappa til døtrene.

– Are slet veldig, og fikk ikke den hjelpen han trengte med en gang. Han fikk først avslag fra VOP. Vi forsøkte det vi kunne for å hjelpe han, men det hjalp ikke. 31. august samme år kom telefonen om at han hadde tatt sitt eget liv.

Folkesnakk

Sammen med tapet av datteren og eksmannen er det reaksjonene til omverdenen som har vært hardest å takle for alle tre.

– Selv opplevde jeg at folk gikk over til andre siden av gaten når jeg kom gående, eller unngikk blikkontakt. Det verste var imidlertid at alle hadde en mening om saken. I stedet for å komme til meg og spørre, så opplevde vi at folk tisket og hvisket.

En av de verste opplevelsene var den dagen obduksjonsrapporten kom. Konni skulle på butikken, og overhørte der to damer som snakket sammen om hendelsen fra Sverige.

– Da var det snakk om at Iselin skulle vært påvirket av narkotika. Jeg hadde fått obduksjonsrapporten samme dag og der sto det sort på hvitt at det ikke stemte. Så jeg konfronterte disse damene, og spurte om de ville se rapporten. Da forsvant begge to ganske raskt.

Bente nikker. Hun opplevde også hvisking når vennene var samlet, men gjorde som mamma. Hun var åpen og svarte på alle spørsmål. Spørsmålene om lillesøsteren som hun hadde vokst opp sammen med, kranglet og slåss med.

– Da ble det litt bedre. Det verste er når folk snakker sammen uten å vite bedre. Det er viktig med åpenhet, for selv om det er tungt for oss, så er belastningen mindre på oss siden spekulasjonene blir mindre.

Sårende

Malin (14) er fortsatt veldig preget av folkesnakket.

– Det plager meg veldig når jeg gjennom mine venner får høre at foreldrene snakker om det som hendte med Iselin og pappa. Det er veldig sårende, og jeg håper at de voksne kan tenke seg litt om før de sier noe, sier Malin.

Det er i forbindelse med verdensdagen for forebygging av selvmord at Konni, Bente og Malin står fram med sin historie. De ønsker å fjerne stigmaet som følger med slike dødsfall.

– Åpenhet har vært veldig viktig for oss, og det å se framover. Iselin vil alltid være med oss, men vi er nødt til å leve videre. Vi kan ikke gi opp.

Konni innrømmer at hun er redd for døtrene, og frykter hver dag at noe skal skje med dem.

– Men slik kan jeg ikke tenke. De må få leve sitt liv, og ta sine egne valg. Men å miste Iselin har nok gjort oss mer sammensveiset.

– Dere er sterke?

– Ja, men hva er sterk. Du vet ikke hvor sterk du er før du må, sier Konni Storrø, sammen med døtrene Bente og Malin.

Foredrag om selvmord

LEVE Hemnes arrangerer kommende torsdag ( 12.09.2019) foredrag om selvmord i Korgen i forbindelse med verdensdagen for forebygging av selvmord.

Helgeland har nå egen avdeling for landsforeningen for etterlatte etter selvmord.

– Den har base i Hemnes kommune, og avdelingslaget er veldig velkommen. Helgeland har vært hardt prøvet de siste årene med selvmord og vi vet at smitteeffekten er stor, sa Jostein Pedersen som har erfaring som foredragsholder.

Pedersen holder foredrag om sitt eget mislykkede selvmord, basert på boken «Nesten» i 2012.

– Vi ser at det Helgeland er noen av de områdene som har mest åpenhet rundt selvmord. Ofte ser vi at de etterlatte skriver i dødsannonsene at vedkommende har valgt bort livet, men så skal vi heller ikke legge skjul på at man i små samfunn kan være plaget av rykter og folkesnakk. Og en slik tekst i en dødsannonse er en fin måte å komme spekulasjonene i møte.

Han reiser mye rundt til studenter og fagpersoner og holder foredrag om emnet. Lørdag vil det bli rom for en spørsmålsrunde etter endt foredrag.

– Mitt motto er at vi må være åpen og ærlige. Ingen spørsmål er for dumt eller for upassende når jeg holder foredrag.

Artikkeltags