Til mine kollegaer. Dere har min fulle respekt og dypeste medfølelse

LEGE: Tonje Skjellstad er lege fra Sandnessjøen. I et leserbev skriver hun sine tanker om situasjonen ved Helgelandssykehuset.

LEGE: Tonje Skjellstad er lege fra Sandnessjøen. I et leserbev skriver hun sine tanker om situasjonen ved Helgelandssykehuset. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Kjære kollegaer ved Helgelandssykehuset, og spesielt kollegaene ved avdeling Sandnessjøen. Dere har min fulle respekt og dypeste medfølelse for de sirkustilstandene dere har måttet stå i over lengre tid på bakgrunn av sykehuskonflikten.

Det er trist å se at overlege Tørris ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen nylig har valgt å takke for seg på bakgrunn av mistillit til ledelsen. Et valg som fra min side støttes fullt ut.

Jeg har fulgt debatteringen fra dag én, og jeg har lenge vært bekymret. Bekymringen ble ikke mindre da ledelsen for tre dager siden valgte å flytte all planlagt kreftkirurgi i Sandnessjøen til Helgelandssykehuset Mo i Rana med umiddelbar virkning. Et valg begrunnet i noe så kraftfullt og tungtveiende som pasientsikkerhet.

For hva gjorde det med dere, kollegaer, da deres ledere ikke lot dere få innsikt i rapportene som lå til grunn for stengingen av avdelingen deres nå i januar, før lokal- og riksmedier fikk tilgang og trykket rapporten, åpen for lesing av alle og enhver? Rapporter som i etterkant viser seg å ha inneholdt pasientsensitive opplysninger.

Hva gjorde det med dere da Helsetilsynet nylig var på befaring over flere dager i avdelingen og ga signal om at det heller var håndteringen av kreftkirurgisaken, fra ledelsens side som ga grunn til bekymring, heller enn selve behandlingen som utføres ved sykehuset?

Hva gjør det med dere at ledelsen påstår at fagmiljøet og spesialistkompetansen dere innehar i Sandnessjøen er likeverdig fagmiljøet i Mo i Rana, for at det i neste sving gjøres administre beslutninger som forfordeler deres kollegaers tillit framfor deres egen?

Jeg lurer på hvordan mine kollegaer har det på vakt når slike beslutninger tas uten at dere får mulighet til å påvirke utfallet, og ikke minst, hvordan har deres pasienter det?

Hvordan er det å stå i et slikt sirkus som legges opp på en slik måte at det uten tvil fører til svekket tillit mellom dere og ledelsen, og ikke minst mellom dere og den øvrige befolkningen?

Det er slik at fra det sekundet Olga faller om på en holme ytterst på Helgeland, skal hun komme i kontakt med en hel kjede av helsearbeidere som må samarbeide på høyt nivå for å yte den nødvendige helsehjelpen hun trenger, til riktig tid, og ikke minst med minst mulig risiko for at det skjer feil i forløpet. Fra det sekundet 113 tastes inn på telefonen, til hun forhåpentligvis skrives ut til sitt eget hjem, skal hun komme i kontakt med ambulansefagarbeidere, sykepleiere, hjelpepleiere, portører, turnusleger/LIS-leger, overleger, radiografer med flere.

Alle disse må samarbeide etter beste evne underveis, for at behandlingen skal bli best mulig. Dette samarbeidet er totalt avhengig av tillit innad mellom faggruppene, så vel som tillit mellom dem og ledelsen. Det er slik at sykepleiere må kunne stole på ledelsen i den grad at de tør å melde fra når det skjer feil i et pasientforløp, og de må kunne stole på at ledelsen håndterer dette på en slik måte at sannsynligheten for at samme feil skal skje igjen, blir minst mulig. Denne tilliten er det like viktig at leger innehar i vakt når de tar viktige medisinske beslutninger. Man må kunne stole på at systemet er så velfungerende at faren for å gjøre feil er så liten, at man som helsearbeider tør å ta viktige beslutninger. Hvis tilliten til ledelsen svekkes, vil det uten tvil gå ut over pasientsikkerheten. Helsearbeid er lagarbeid, og et lag er aldri sterkere enn det svakeste ledd.

Det er ikke tvil om at det er dyktige arbeidstakere av alle slag både ved helgelandssykehuset Mo i Rana, så vel som i Sandnessjøen. Kompetansen som allerede innehas burde alene være god nok til å kunne fortsette å utføre forsvarlig helsehjelp innen kirurgi (og øvrige medisinske greiner) for hele Helgeland i framtiden. Hvorfor ledelsen ikke ser, og spiller på dette, er for meg uvisst. I mine øyne kunne ting sett annerledes ut, hvis ledelsen eksempelvis hadde foreslått ambulerende og vekslende kirurgisk virksomhet ved begge avdelingene. Da hadde utgangspunktet for samarbeid innad i fagmiljøet vært bedre tilrettelagt og kirurgene ved begge enheter hadde blitt samlet og kunne spilt hverandre gode. Jeg kan ikke forstå annet enn at beslutningen som nylig ble tatt ikke resulterte i annet enn at kirurgene ved Sandnessjøen sykehus opplevde et enda større gap til ledelsen. Slik kan vi ikke ha det.

Jeg håper og tror at Helse Nord nå kommer på banen med tiltak som bidrar til å styrke samholdet på Helgeland, og ikke minst pasientsikkerheten. Jeg har tillit til helseforetaket og tro på at pasienter både nord og sør på Helgeland skal kunne føle seg godt ivaretatt og få god behandling av ypperste kvalitet i framtiden.

Jeg har tro på et sterkt og samlet fagmiljø ved Helgelandssykehuset.

Artikkeltags