Jante

Jante lever i beste velgående i Sandnessjøen, det har han alltid gjort, men jeg har god trening i å ignorere han. I det siste, eller egentlig i mange år, har jeg fått høre via omveier at folk snakker om at penger som kommer inn til Brobyggerstiftelsen blir brukt til å finansiere egne private prosjekter. Jeg har ignorert det hele tiden, men kjent på en klump i magen og tenkt å si noe. Lokale medier har også blitt tipset om å grave i vår økonomi og mistanker om råttent spill.

Det burde egentlig være unødvendig da regnskaper og alle bevegelser i stiftelsen ligger tilgjengelig ute, men tydeligvis har ikke alle fått dette med seg og spekulerer voldsomt. Jeg er også flink til å spekulere, og har nok mange ganger spredd rykter uten å sjekke sannhetsgehalten, så jeg er ikke noe bedre selv i så måte.

Det jeg føler litt på nå er at noen der ute velger å ikke støtte arbeidet vårt ved å bli fast giver, donere til loppemarkedet, være frivillig eller handle hos oss. Det er ikke for egen del jeg nå «tar bladet fra munnen», men for alle barna som er 100% avhengige av hjelpen fra Sandnessjøen.

Det er nok vår egen skyld at ikke flere er klare over hva vi egentlig får til med pengene vi samler inn i Sandnessjøen. Hver eneste måned sender vi ca 75.000 kroner til Filippinene, nesten en million i året som dekker driften av senteret vårt i Manila. På senteret i Baclaran sysselsetter vi åtte dyktige ansatte, flere av dem høyt utdannet innen sosialt arbeid. 14 barn bor fast på senteret og et femtitall kommer innom daglig for å få mat, ta seg en dusj, leksehjelp og annen hjelp. Under koronaen har dette dessverre vært vanskeligere, men vi når mange ved å dele ut ca 170 pakker med mat hver uke til familier rundt oss.

Alt dette kommer fra aktivitetene våre i Sandnessjøen. Det er DERE som sørger for at disse ungene får et tryggere liv og sterkere håp om ei framtid. Min største frykt er at usanne rykter skal rokke ved dette.

Så, hvor får Roger og Nelson penger fra?

Jeg har i snart 30 år vært fast ansatt i Alstahaug kommune eller i Bufetat. Jeg jobber i dag innen tjenesten for funksjonshemmede. Jobben i kommunen har hele tiden vært min økonomiske ryggrad, og jeg er utrolig takknemlig for mine sjefer som har vært fleksible med ferier, avspaseringer og permisjoner for å kunne reise til Filippinene for å følge opp prosjektene våre.

Taxi og flybuss kjører jeg også inni mellom. Kafe er jeg også med og driver, men der får jeg ingen lønn dessverre.

Det er nok ADHD-diagnosen jeg fikk i 2009 som er forklaringen på mitt overskudd av energi.

Jeg drømmer riktignok om å jobbe i stiftelsen, og ha mulighet til å vie hele min tid til dette arbeidet, men det er ikke mulig slik det er nå.

Nelson er ansatt i stiftelsen i 60% stilling med ansvar for oppfølging av ansatte og prosjektene på Filippinene. I tillegg jobber han 40% på Frk Lovise. Vi håper vi får mulighet til å ansatte flere i fremtiden da det er nødvendig om man skal utvide aktivitetsnivået med flere prosjekter. Det er svært tidkrevende å sørge for at prosjektene drives i henhold til retningslinjer og føringer innen feltet humanitært arbeid.

Alt arbeid i stiftelsen som er knyttet til innsamling av midler foregår på frivillig basis, og vi har heldigvis mange flotte mennesker som vier masse av sin tid på å hjelpe oss, for det er faktisk ungene på Filippinene det hele dreier seg om.

Selv om jeg og Nelson er grunnleggere av Brobyggerstiftelsen, så er det et styre, som i dag ledes av Sissel Hesjedal som styrer. Alle bevilgninger og tildelinger er det styret som håndterer. I tillegg har vi regnskapsfirma og blir revidert av KPMG. Vi blir fulgt med av Lotteri- og stiftelsestilsynet, og vi er godkjente av innsamlingskontrollen.

Tusen takk til alle som har støttet oss hele veien, dere som er frivillige, dere som er faste givere og dere som handler på loppis. Og tusen takk til alle dere som har besøkt senteret vårt og hjulpet oss fortelle historiene.

Og til dere som ennå spekulerer… ta kontakt, spør!